Etter denne reisen har jeg sittet mye og tenkt over hvor godt vi har det her hjemme i Norge. Allikevel søker og ønsker vi oss så mye mer. Når vi ønsker og ber om mer og mer, finnes det faktisk alltid en annen vi kan hjelpe først.
Da vi var i Fakulteta hadde jeg så lyst til bare å ta med meg alle barna, de voksne og dyrene og hjelpe dem alle. Men det er ikke alltid det går an. Det er allikevel mulig å hjelpe noen når vi har mulighet til det.
Da vi gikk for å se oss rundt i Fakulteta fikk jeg høre mye sjokkerende som jeg ikke en gang hadde tenkt på før vi dro. Jeg hadde jo allerede sett meg rundt og dannet meg et lite bilde av hvordan det var der nede. Jeg fikk høre at barn i svært ung alder brukte, kjøpte og solgte rusmidler. Jeg ble helt sjokkert over å høre dette. Jeg fikk også høre om menneskehandel, at spesielt kvinner ble solgt og brukt. Mange levde som prostituerte for å kunne overleve. Jeg fikk vite, og så selv, at det var stor forskjell mellom fattig og rik, både i Sofia og i Fakulteta.
De var så takknemlige for det lille de hadde
Jeg tenkte også mye på hvorfor vi ikke bare hjelper alle sammen. Men ikke alle ting kan vi fikse opp i, men det er verdt å hjelpe noen, og vi kan hjelpe noen som kan hjelpe videre.
Det som gjorde et virkelig stort inntrykk på turen, var da vi kom fram til «Benjamins hus». Det var stort å møte ungene. Vi så med en gang at de hadde lite, men likevel gav de oss noe som var så mye mer verdifullt. De gav oss store smil, ga oss håp og spredde så mye energi. De var så takknemlige for det lille de hadde, og for at vi kom.
Vi sang og blåste opp ballonger, noe vi her hjemme hadde sett på som lite, men som for dem var et høydepunkt. Vi skjønte ikke hva de sa, siden vi ikke hadde lært oss bulgarsk før vi dro, men vi skjønte det meste på kroppsspråket. Barna var så ivrige og ville så gjerne at vi skulle forstå hva de ville si og vise oss. For eksempel da en liten gutt dro meg ut av skolen og bak en vegg for å lære meg en lek. Jeg tapte jo leken men når ungene flokket seg rundt meg og klemte meg, følte jeg allikevel at jeg hadde vunnet.
Da jeg kom hjem så gråt jeg jo mye, for å være ærlig. Da jeg var hjemme igjen ønsket jeg å snakke med folk og fortelle hva jeg hadde opplevd og sett. Jeg fortalte hva vi kan gjøre for å hjelpe til her hjemmefra. Jeg har tenkt mye på ungene og de voksne etter reisen. Lurt på hvordan de har det, og tenkt at jeg vet vi kan hjelpe dem. Da jeg kom hjem har jeg ikke vært den som har bedt og tryglet om ting jeg ønsker meg, men jeg har bedt mamma og pappa om at vi skal hjelpe og støtte arbeidet til Aksjon Søppelberget.
I ettertid har jeg tenkt mye på hvordan vi har det. Jeg tenker mye på at det er fantastisk at vi har noen her fra Norge som har et godt hjerte og som vil støtte, hjelpe og gi av sin tid til å hjelpe menneskene i Fakulteta. Jeg har også tenkt mye på at dette vil jeg være med å engasjere meg mer i. Jeg vil hjelpe til her hjemmefra, og så dra ned igjen om jeg får mulighet til det. Det vi gjør, utgjør en stor forskjell!